Grunnsteinen til det nye rådhuset ble lagt den 4. desember 1924. Hadde alt gått etter planen , ville rådhuset vært ferdig i 1926 - 27. Som resten av norsk bankvesen ble også bankvesenet i Haugesund rammet av finansiell krise etter første verdenskrig. Deler av rådhusmillionen var plassert i Torvestad og Skåre Sparebank. Denne banken ble hardt rammet av bankkrisen og måtte gå til full betalingsstopp. Det gjorde at arbeidet med å bygge rådhuset stanset i årene fra sommeren 1925 til sommeren 1929.
Det som reddet byggingen av rådhuset var deflasjonen . Mens prisene under første verdenskrig steg med over 400 prosent , sank prisene i mellomkrigstiden med 40 prosent. I 1929 ba rådhuskomiteen om nye priser på arbeid og materialer. Det viste seg at de nå kunne få rådhuset ført opp med en prisreduksjon på over 30 prosent. Sammen med pengene som sto på konto i Bergens privatbank og akkorden fra Torvestad og Skåre Sparebank , kunne arbeidet gjenopptas . Fra arbeidet ble gjenopptatt til bygget sto ferdig gikk det to år. Den store innvielsen av rådhuset fant sted 1.oktober 1931.
Noe av det mest karakteristiske ved rådhuset er fargen. Rådhuset har alltid vært lyserødt. Arkitektene la inn en terrakottarød fargeskisse da de leverte inn tegningene til konkurransen i 1922. Da rådhuset nærmet seg fullførelse , og spørsmålet om farge kom opp sommeren 1931, la arkitektene fram to alternativer for valg av farger for rådhusets fasade. Det ene alternativet var hvit farge med grålige gesimser. Det andre alternativet var rød farge med grå gesimser. Man valgte altså den røde fargen. Bystyret foreslo at fargen skulle endres , men etter konsultasjoner med arkitektene valgte man å beholde den lyserøde fargen.
Rådhuset i Haugesund ruver i dag både med sin storslåtte arkitektur , farge og sin fysiske størrelse. Byggets fasade har en lengde på 60 meter, og fra toppen av kuppelen og ned til bakken er det 25 meter. Rådhusets samlede bruksareal er på drøyt 3000 kvadratmeter og inneholder en rekke kommunale kontorer samt møtelokaler for formannskapet og bystyret.
Det rosa rådhuset ble kåret til Norges vakreste av Kommunal rapport sine lesere i 2010. Dersom det er tid og anledning, er det mulig å få en omvisning for å se på kunsten og høre historien i dette flotte bygget.
Den eldste utsmykningen i rådhuset finner vi i den åpne forhallen. Her finner vi et relieff av giverne , Elisabeth og Knut Knutsen OAS. Relieffet er støpt i bronse og er laget av billedkunstneren Dyre Kristoffer Vaa. Relieffet viser portrettet av hodene til giverne etterfulgt av følgende tekst: "Skipsreder Knut Knutsen OAS og hustru Elisabeth ga byen dette rådhus på Knutsens 50 års dag 6.okt.1921."
Den samme har også laget de store bronseskulpturene , " Ørnefar " og "Ørnemor" som vi finner utenfor hovedinngangen til rådhuset. Den største og mest i øyenfallende dekorasjonen i forhallen er et stort trerelieff ( treskulptur) av den kjente kunstneren Dagfinn Werenskiold . Relieffet, som måler hele 2x3 meter, har fått navnet " Havets grøde ". Av hensyn til det fuktige klimaet i Haugesund er relieffet utført i teak og deretter malt. Som modell for mannen på bildet er en av Bergens løse fugler. Da bildet ble laget i 1955 var det svært sjeldent å se menn med helskjegg. På vei tilbake til Oslo var Werenskiold innom Bergen og der traff han en kar som sto modell for litt mat og øl. I forhallen finnes også to bronseplaketter som er gitt i gave i forbindelse med byens 100 - års - jubileum fra utflyttede haugesundere og haugalendinger i New York og Chicago.
I formannskapets bibliotek er noen av gavene byen har mottatt stilt ut. I biblioteket finner man gjesteboken som ble gitt av Haugesund Handelsstands Forening i 1954 og åpnet av H.K.H Kronprins Olav den 26.august samme år. Biblioteket er rikt utsmykket med malerier av kjente kunstnere som Ole Frøvig, Fredrik Kolstø og Amaldus Nielsen.
Bystyresalen er Haugesunds storstue og er dekorert med malerier. Noen av landets fremste kunstnere har deltatt i utsmykningen i rådhusanlegget. Det 5,5 meter lange og 4,5 meter lange trityikonet i bystyresalen "Havets rikdommer" , er hovedverket i rådhusets innvendige utsmykning. Det tredelte maleriet er laget av den kjente maleren Alf Rolfsen . I maleriet møtes nåtiden, representert ved motorskøyter, sammen med symboler fra gresk mytologi tre tusen år tilbake. I midtfeltet kjører havguden Poseidon med sitt skummende firspann, brimhestene som de kalles i norrøn mytologi. Poseidon er forøverig et portrett av den danske maleren Willumsen. Som en annen artig detalj har kunstneren også fått med seg fiskerinummeret på Knutsens fiskebåt D/S "Vibran", R- 58 - H , fra 1921. Til høyre på bildet ser vi ekteparet Knutsen som gir rådhuset til byen.
Alf Rolfsen fikk også arbeidet med å dekorere galleribrystningen i bystyresalen. Galleribrystningen er 33 meter lang. Rolfsen viser her "Årets gang gjennom dyrekretsens tegn", navngitt etter et latinsk skolevers etter Anianus 1488: Sunt: Aries, Taurus, Gemini, Cancer, Leo, Virgo, Libraque, Skorpius, Arcitenens, Caper, Amphora, Pisces.
Etter gammel middelaldertradisjon har hver måned foruten sitt stjernetegn , også fått sitt "månedsbilde" med motiver fra det norske arbeids- og familieliv. Opprinnelig var det planen at Rolfsen også skulle gjøre et omfattende dekorasjonsarbeid i kuppelen i bystyresalen. Her hadde Rolfsen tenkt seg gule figurtegninger på den hvite gipsbunnen, med symboler som solen og planetene. Ettersom kuppelen var en viktig lyskilde for bystyresalen gjennom refleksbelysning, gikk man imidlertid bort fra denne planen. I stedet nøyde man seg med å dekorere nedre del av kuppelen med en palmettbord.
I bystyresalen står også en vakker stemmeurne utført i sølv og emalje og delvis forgylt. Tegningene er levert av rådhusarkitektene Blakstad og Munthe-Kaas og arbeidet er utført av J. Tostrup, Oslo. På urnens sider ser man byvåpenet 3 sølvmåker på blå emaljebunn. Urnens hals er byvåpenets krone, utført i forgylt sølv. Den bærer inskripsjonen "Fra Ida og Christian Haaland til minne om 1.oktober 1931".
Formannskapssalen er dekorert med 3 store vevde tepper. Det er billedkunstneren Kåre Mikkelsen Jonsborg som har laget motivene/arbeidstegningene til de 3 billedteppene. Vevingen er utført av Norsk Billedvev A/S under ledelse av Else Halling. Arbeidet er utført i håndspunnet garn av norsk spælsau. Teppe nr. 1 "Historien" viser en mann i torvmyren som forteller barna om menneskene i landet i gammel tid. Oppe i et hjørnet ser vi fortidsminnesmerket ved Salhus , "De fem dårlige jomfruer" som fem bautasteiner på en haug.
Teppe nr. 2 "Geografien" viser sjømannen som kommer hjem til hustru og barn og forteller om det veldige utsynet han har fått. Teppe nr. 3 "Fremmed havn - Venezia" viser det varierte livet i en travel handels- og sjøfartsby som Venezia. Krystallkronene i formannskapssalen og formannskapsbiblioteket er tegnet av arkitekt Jonas Hidle og utført av Hadeland glassverk.
Billedkunstneren Else Hagen har stått for den kunstneriske utsmykningen av ordførerens kontor. Utsmykningen består av tre relieffer i messing og smalto (italiensk glass i biter smeltet i ovn med fargepulver). Det særegne kunstverket som har fått navnet "Byen , menneskene og havet", har en dekorativ , abstrakt og figurativ form.
Hagen har også laget materialbildet "Samfunn" som henger i trappehallen på Stortinget. "Samfunn" er en ti meter bred og fem meter høy kjempemosaikk med biter fra skifer, marmor, emalje og glass. Bildene som henger på ordførerkontoret i Haugesund er selvsagt ikke av samme størrelsesmessige dimensjon.
Alf Rolfsen (1895-1979) står bak mye av den kunstneriske utformingen av den indre utsmykningen av Haugesund rådhus. Blant annet står han bak dekorasjonen av trappehallen. Det siste og store dekorasjonsarbeidet som Alf Rolfsen utførte i rådhuset i Haugesund var trappehallen. Stilarten kalles al secco, d.v.s. maling direkte på den tørre murveggen. Dekorasjonen starter med en tolkning av byvåpenet, de tre måker, kombinert med sjøhus og en brosilhuett.
Går man videre oppover trappene flankeres vinduet i 3 høyder av store kvinnefigurer. De fire største kvinneskikkelsene måler 2,80 meter. Først møter vi styrken, Fortitudo, og klokskapen, Sarpentia. Styrken er symbolisert med en ung klarøyd pike med løftet hode. Hun står i hvitt og gult foran en blå jonisk søyle og støtter seg til et blekblått skjold som svakheten forgjeves prøver å rokke. I gammel kunst symboliseres styrken både med skjold (vern) og søyle( bærekraft) . På høyre side finner vi klokskapen, ettertenksom med hånden under kinnet. I underkant av bildet ser vi klokskapens motsetning , nemlig det forvirrede sinn.
I neste trappeavsats møter vi rettferd , Justitia, og måtehold, Temperantia. Rettferd symboliseres her av en kvinne med vektskåler som veier rett mot urett. Sverdet symboliserer lovens makt som gjør det av med uretten. Rettferdens motstykke er urett som her symboliseres i øgkens skikkelse. På høyre side står måteholdet . Her ser vi kvinnen surre fast sitt sverd etter at fienden er overvunnet. Fienden får beholde livet. Straffen må ikke overstige forbrytelsen.
I øverste del av av trappehallen møter vi de tre dydene tro, håp og kjærlighet . De tre feltene blir bundet sammen av regnbuen. Helt øverst troner kjærligheten symbolisert med en knelende kvinne som holder et brennende hjerte i hendene.
Familien Knutsen har betydd mye for Haugesund. Gaven på 1 million som ble gitt i 1921 av Knut Knutsen OAS og hans kone Elisabeth var forutsetningen for at byen fikk sitt rådhus. Rådhuset i Haugesund er en gave fra ekteparet Knut Knutsen OAS og hans kone Elisabeth. I 1921 gav de 1 million kroner til byggingen av rådhuset. Gaven ble gitt i anledning Knut Knutsen OAS 50 - års dag. (OAS står for Ole Andreas'sønn).
Også parkanlegget som hører til rådhuset er bygget med midler fra familien Knutsen. I 1947 gav Elisabeth Knutsen 1 million kroner til opparbeidelse av rådhusplassen og til utsmykning av rådhuset og rådhusparken. I forbindelse med byens 100 -års jubileum i 1954 mottok kommunen fra Ole Andreas og Anna Knutsen dekketøy i form av porselen , bordsølv og glass spesiallaget for Haugesund. Man kan med dette dekke til festbord for over 200 personer.
Haugesund Rådhus er et eventyr i den norske arkitekturhistorien. En endeløs rad av lykkelige omstendigheter og kloke beslutninger klarte å lose en lang og krevende byggeprosess fra et utenkelig utgangspunkt frem mot ferdigstillelse uten noen form for kompromiss.
Ønsket om å bygge rådhus kan spores lang tilbake i arkitekturhistorien. Da handelsborgerskapet begynte å utfordre kirke og adel i Italia på 1200-tallet var dette et byfenomen, og maktkampen manifesterte seg ikke bare i imponerende kirker og adelspalass, men også i form av rådhus som helst skulle ha noe høyere tårn og vakrere utsmykning enn de nærliggende kirkene. Denne utviklingen kom også til Nord-Europa og ikke uventet ble rivalisering handelsbyene i mellom stadig mer ansporende for ønsket om å bygge et representativt rådhus. Dette toppet seg med svært påkostede rådhus i Hansabyene og handelsbyene i Flandern og Nederland på 15- og 1600-tallet.
Den industrielle revolusjon førte til en eksplosiv befolkningsvekst i Europas byer. Nye byer oppsto og gamle byer ble større. Befolkningsveksten medførte store tekniske utfordringer innen offentlige tjenester som vei, vann, kloakk, -og i neste rekke administrasjon av dette. I løpet av 1800-tallet oppsto på mange måter den moderne byen, og alle vestlige byer over en viss størrelse endte typisk opp med et representativt rådhus som kronen på denne moderniseringen. På tampen av århundret var tendensen kommet til Norden, og tidkrevende prosesser som skulle føre frem til nye tidsmessige og representative rådhus for København,
Stockholm og Oslo startet opp. På forunderlig vis klarte også et liten kystby på Vestlandet å snike seg med, før rådhusets tid var forbi.
Knut Knutsen OAS' eneste ønsker i forbindelse med gaven av at der skulle holdes en lukket arkitektkonkurranse og at han ønsket å være med å bestemme tomt for rådhuset. Det er mulig dette punkterte en langvarig lokaliseringsdebatt, men alternativene til den endelige tomten, fremsto uansett som litt halvhjertede og fordret alle innløsing og riving av bebyggelse inne i sentrumskvartalene, -noe man svært nødig gjorde om det kunne unngås.
Høyden øst for daværende Barneparken ble vurdert å være noe utenfor sentrum, men gav muligheter til et romslig rådhusanlegg. Festiviteten, som sto ferdig i 1921, vendte allerede ut mot parken. I tillegg hadde Knutsen OAS' i sin første gave satt av et beløp til bygging av fontene i Barneparken. Av ulike årsaker kom dette prosjektet ikke i gang, og nå ble det aktuelt å se de to prosjektene sammen. Rådhuset ble dermed lokalisert til det som uten tvil var den beste tomten uten nevneverdig debatt.
At arkitektkonkurransen skulle være lukket, ble kritisert fra arkitekthold, men likevel gjennomført. I praksis ble konkurransen innrettet slik at arkitektforeningene i Oslo, Bergen og Trondheim utnevnte ett jurymedlem og to deltagende arkitekter hver. I tillegg ble Haugesunds eneste arkitekt, -Einar Halleland, invitert til å delta. Halleland var på dette tidspunktet 62 år og nærmet seg slutten på sin produktive karriere, men ble nok spurt om å delta som et tegn på respekt.
I selve konkurransen utpekte vinnerprosjektet seg tidlig og juryen var enstemmig. Gudolf Blakstad & Herman Munthe-Kaas' ene utkast "Non per Dormire" utmerket seg ved å bruke den kuperte tomten til å skape svært urbane byrom, samtidig som bygningen på en rolig og verdig måte løste hele konkurransens utlyste spesifikasjon på en uanstrengt måte. Men det var også en kjensgjerning at "Non per Dormire" var klart størst av de innsendte utkastene, og hvorvidt bygningen lot seg bygge for beløpet man hadde til rådighet ble snart et tema. Den argeste kritikeren var den dyktige Bergensarkitekten Ole Landmark som tidligere hadde tegnet flere store villaer for Haugesundsredere, og muligens betraktet byen som hjemmebane. Følgelig ble ikke konkurransen avgjort av juryen, men fikk politisk etterspill med steile fronter mellom tilhengere av å følge juryens råd, og tihengere av Landmarks utkast "Byens smykke". I denne prosessen ble det drøftet å utsette eller sløyfe "Non per Dormire"s nordfløy.
Etter en lang batalje ble saken endelig avgjort av Bystyret 15. november 1922 i "Non per Dormire"s favør med 38 mot 12 stemmer. Blakstad & Munthe-Kaas var konkurransens yngste deltagere, og Haugesund Rådhus ble deres første store prosjekt og starten på deres felles firma. De ansatte senere Einar Halleland som med sin lokale forankring og lange byggeerfaring ble en utmerket byggeleder.
Rådhusprosjektet kunne gått i mange fallgruver i etterkant av arkitektkonkurransen, men unngikk alle selv om det var nære på flere ganger. Kan hende var flere av konkurrentenes mindre prosjekter mer i tråd med Haugesunds egentlige størrelse og behov? Det er likevel bemerkelsesverdig at det største og mest fremtidsrettede prosjektet utført av de yngste og mest progressive arkitektene ble løftet frem. I dette tilfellet skulle det bli en svært klok avgjørelse.
De øvrige konkurranseutkastene viser alle bygninger i gjeldende stiluttrykk fra årene rundt første verdenskrig, -det vil si nybarokk og ulike nasjonalromantiske variasjoner. Blakstad & Munthe-Kaas' vinnerprosjekt utmerker seg ved å være tegnet i tyvetallets stil, -den internasjonalt orienterte nyklassisismen. Stilen kom som en urban motreaksjon på ruralt orienterte nasjonalromantikken og et viktig element var leting etter objektive, arkitektoniske sannheter med gyldighet uavhengig av tid og geografi. Dette fant man ironisk nok i antikk arkitekturs strenge byggesystemer. Non per Dormire" er likevel ikke et stykke antikk eller italiensk arkitektur, men en klart nordisk bygning med tydelig inspirasjon også fra andre hold, -deriblant fra Sverige, hvor den nordiske nyklassisismen oppsto.
Nyklassisismen ble et kortvarig mellomstadium før den enda mer internasjonalt orienterte, men ikke-retrospektive funksjonalismen brøt gjennom på tampen av tyvetallet. Det klassiske vokabularet ble snart en unødvendig og kompliserende rundingsbøye når moderne bygningstypologier kom til blant annet som følge av bilismen. De fleste nyklassisistene endte derfor som de første funksjonalistene etter få år, -og blant dem var Blakstad & Munthe-Kaas.
Byggingen av rådhuset skulle ta svært lang tid. Byggearbeidene kom i gang rundt juletider 1923 og rådhuset sto ferdig høsten 1931. I forbindelse med innhenting av anbud ble rådhusets nordfløy besluttet bygget i tråd med den opprinnelige tegningen, og et uheldig arkitektonisk kompromiss ble slik unngått. Sommeren 1925 innstilte banken der kontoen med rådhusgaven sto, alle sine utbetalinger. Dette på grunn av alvorlige økonomiske problemer som følge av den tiltagende økonomiske krisen. Byggearbeidene ble derfor innstilt like frem til våren 1929 og i fire år sto kun rådhusets massive steinsokkel ferdigbygget. I mellomtiden hadde den arkitektoniske stilhistorien rullet videre. Blakstad & Munthe-Kaas forenklet sin klassisisme stadig mer og kontoret transformertes gradvis til å tegne ren funksjonalisme fra rundt 1930.
Norske funkis-ikon som Kunstnerens Hus i Oslo ble tegnet, mens rådhuset var under bygging og få år etter rådhusets ferdigstillelse tegnet man en av Norges mest markante funkisforretningsgårder, -Odd Fellow-gården i Oslo. Etter alle solemerker burde dette endret rådhuset dramatisk underveis, men dette skjedde ikke. Rådhuset ble bygget som tegnet til tross for at nyklassisismen var blitt en anakronisme i 1931. I dag er dette historie og rådhuset står igjen som nyklassisismens hovedverk i Norge.
Da solen endelig en høstdag i 1931 steg opp over Steinsfjellet; speilte seg i de ikke ferdigirrede kobbertakene og lyste opp de skarpskårne østfasadene, var det landets største og flotteste rådhus som lå der. Etter ti års byggeprosess i tunge tider, var det tross alle komplikasjoner og utsettelser, den ultimate utgaven av Blakstad & Munte-Kaas' konkurranseutkast som var bygget. Her var ingen avkortninger, kompromisser eller billige løsninger og den politiske striden i etterkant av konkurransen var nå bare et vagt minne.
"Non per Dormire" er latin og betyr noe slikt som "man kommer ikke sovende til det".