Rådhuset
Ønsket om å bygge rådhus kan spores lang tilbake i arkitekturhistorien. Da handelsborgerskapet begynte å utfordre kirke og adel i Italia på 1200-tallet var dette et byfenomen, og maktkampen manifesterte seg ikke bare i imponerende kirker og adelspalass, men også i form av rådhus som helst skulle ha noe høyere tårn og vakrere utsmykning enn de nærliggende kirkene. Denne utviklingen kom også til Nord-Europa og ikke uventet ble rivalisering handelsbyene i mellom stadig mer ansporende for ønsket om å bygge et representativt rådhus. Dette toppet seg med svært påkostede rådhus i Hansabyene og handelsbyene i Flandern og Nederland på 15- og 1600-tallet.
Den industrielle revolusjon førte til en eksplosiv befolkningsvekst i Europas byer. Nye byeroppsto og gamle byer ble større. Befolkningsveksten medførte store tekniske utfordringer innen offentlige tjenester som vei, vann, kloakk, -og i neste rekke administrasjon av dette. I løpet av 1800-tallet oppsto på mange måter den moderne byen, og alle vestlige byer over en viss størrelse endte typisk opp med et representativt rådhus som kronen på denne moderniseringen. På tampen av århundret var tendensen kommet til Norden, og tidkrevende prosesser som skulle føre frem til nye tidsmessige og representative rådhus for København,
Stockholm og Oslo startet opp. På forunderlig vis klarte også et liten kystby på Vestlandet å snike seg med, før det sentative rådhusets tid var forbi.
Byen
Haugesund er en ung by. Utviklingen fra husklynge og frem mot moderne bysamfunn gikk derfor snart, og blant de periodene der byen utviklet seg raskest var årene rundt første verdenskrig da både befolkningstallet økte betydelig og en rekke nødvendige, offentlige institusjonene ble lagt på plass. Haugesund hadde da for lengst utviklet seg til en betydelig sjøfartsby og da første verdenskrig brøt ut gav det et sammensatt resultat for den unge byen. Med Norge nøytralt og uinnskrenket, tysk ubåtkrig steg både skipsverdier og rater til svimlende nivå og pengene fosset inn til byens redere der det store antallet småredere og partredere spredde både inntekter og medfølgende byggeaktivitet. Gambling lå i blodet i sildabyen, -man satset høyt, men mye skurret. Nye rederier og formuer ble skapt over natten, skip ble omsatt med profitt i et rasende tempo og førte shippingmarkedene til stadig kunstigere høyder, -alt til et dystert bakteppe av torpedoer, brennende skip og blåfrosne sjøgutter i livbåter. Mange mistet noen.
Ved inngangen til tyveårene var Haugesund blitt en vital liten by med brede, brolagte gater opplyst av elektriske gatelamper. Bak store speilglassvinduer langs Haraldsgaten solgte byens butikker de samme varene som i de større nabobyene. Byens store flåte førte den store verden hjem hvor det gav seg utslag i alt fra fremmede treslag i hager og parker, til lokalkjennskap i Brooklyn, Genova, Rio, London og San Francisco. Men krisen truet. Det kunstige høye shippingmarkedet fra krigen kunne ikke vare i fredstid og i 1920 kom det økonomiske jordskjelvet. Skipsverdiene stupte, med påfølgende konkurser, arbeidsledighet og dårlige tider. Hvor alvorlig og langvarig denne krisen skulle bli var høsten 1921 likevel ikke klart da daværende ordfører Peder Haugen mottok dette telegrammet:
P.t Christiania 6te okt. 1921
Til Haugesunds ordfører,
Herr bankchef P. Haugen I anledning min 50-aarsdag tillater jeg meg herved aa meddele Dem, at min hustru og jeg stiller til disposisjon for Haugesund Kommune 1 millioner kroner til bygging av et raadhus for Haugesund.
Ærbødigst Knut Knutsen OAS
Gaven
Knut Knutsen OAS er i ettertid kjent som en av landets største redere, -velkjent for presisjonskrevende linjefart på Sør-Amerika og Fjerne Østen, -for landets største tankskip og for hvalfangst i Antarktis. Men i 1921 var dette enda fremtid, og Knutsen var fortsatt en mindre reder i norsk målestokk. Han hadde imidlertid handlet langsiktig og unngått de verste spekulasjonsforretningene under krigen. Da flere rederier i byen brakk ryggen i krisen, satt Knutsen OAS i stedet med midler til å kunne gå inn i de nye og kapitalkrevende vekstområdene i mellomkrigstidens skipsfart; tankskip og linjefart.
Knutsen OAS’ gave er forutsetningen for at Haugesund fikk sitt rådhus. En gave av en slik størrelse og til et slikt formål er i seg selv unikt. Til alt overmål hadde giveren allerede i 1918 gitt bort en million til en lang rekke formål. Samtidig er gavens spesielle tidspunkt en forutsetning i seg selv. Visst trengte byen et rådhus. Bystyret ambulerte mellom alskens forsamlingslokaler og hadde i 1919 nærmest symbolsk bevilget kr.10.000 til rådhussaken. Den økonomiske krisen gjorde imidlertid tanken om et rådhus til en fjern ønskedrøm. Da tidene omsider bedret seg slik at et rådhus kunne blitt aktuelt, hadde den tradisjonelle rådhustypologiens tidsvindu lukket seg og rådhusene blitt offentlige kontorbygninger.
Størrelsen på gaven gjorde og at småbyen Haugesund kunne utarbeide et ambisiøst og fremtidsrettet romprogram for ygningen. Rådhuset fikk ikke de småbydimensjonene som et kommunalt finansiert rådhus selv i gode tider ville hatt. Knut Knutsen OAS gave gav byen en utrolig mulighet som skulle bli forvaltet godt.
Konkurransen
Knut Knutsen OAS’ eneste ønsker i forbindelse med gaven av at der skulle holdes en lukketarkitektkonkurranse og at han ønsket å være med å bestemme tomt for rådhuset. Det er mulig dette punkterte en langvarig lokaliseringsdebatt, men alternativene til den endelige tomten, fremsto uansett som litt halvhjertede og fordret alle innløsing og riving av bebyggelse inne i sentrumskvartalene, -noe man svært nødig gjorde om det kunne unngås.
Høyden øst for daværende Barneparken ble vurdert å være noe utenfor sentrum, men gav muligheter til et romslig rådhusanlegg. Festiviteten, som sto ferdig i 1921, vendte allerede ut mot parken. I tillegg hadde Knutsen OAS’ i sin første gave satt av et beløp til bygging av fontene i Barneparken. Av ulike årsaker kom dette prosjektet ikke i gang, og nå ble det aktuelt å se de to prosjektene sammen. Rådhuset ble dermed lokalisert til det som uten tvil var den beste tomten uten nevneverdig debatt.
At arkitektkonkuransen skulle være lukket, ble kritisert fra arkitekthold, men likevel gjennomført. I praksis ble konkurransen innrettet slik at arkitektforeningene i Oslo, Bergen og Trondheim utnevnte ett jurymedlem og to deltagende arkitekter hver. I tillegg ble Haugesunds eneste arkitekt, -Einar Halleland, invitert til å delta. Halleland var på dette tidspunktet 62 år og nærmet seg slutten på sin produktive karriere, men ble nok spurt om å delta som et tegn på respekt.
I selve konkurransen utpekte vinnerprosjektet seg tidlig og juryen var enstemmig. Gudolf Blakstad & Herman Munthe-Kaas’ ene utkast ”Non per Dormire” utmerket seg ved å bruke den kuperte tomten til å skape svært urbane byrom, samtidig som bygningen på en rolig og verdig måte løste hele konkurransens utlyste spesifikasjon på en uanstrengt måte. Men det var også en kjensgjerning at ”Non per Dormire” var klart størst av de innsendte utkastene, og hvorvidt bygningen lot seg bygge for beløpet man hadde til rådighet ble snart et tema. Den argeste kritikeren var den dyktige Bergensarkitekten Ole Landmark som tidligere hadde tegnet flere store villaer for Haugesundsredere, og muligens betraktet byen som hjemmebane. Følgelig ble ikke konkurransen avgjort av juryen, men fikk politisk etterspill med steile fronter mellom tilhengere av å følge juryens råd, og tihengere av Landmarks utkast ”Byens smykke”. I denne prosessen ble det drøftet å utsette eller sløyfe ”Non per Dormire”s nordfløy.
Etter en lang batalje ble saken endelig avgjort av Bystyret 15. november 1922 i ”Non per Dormire”s favør med 38 mot 12 stemmer. Blakstad & Munthe-Kaas var konkurransens yngste deltagere, og Haugesund Rådhus ble deres første store prosjekt og starten på deres felles firma. De ansatte senere Einar Halleland som med sin lokale forankring og lange byggeerfaring ble en utmerket byggeleder.
Rådhusprosjektet kunne gått i mange fallgruver i etterkant av arkitektkonkurransen, men unngikk alle selv om det var nære på flere ganger. Kan hende var flere av konkurrentenes mindre prosjekter mer i tråd med Haugesunds egentlige størrelse og behov? Det er likevel bemerkelsesverdig at det største og mest fremtidsrettede prosjektet utført av de yngste og mest progressive arkitektene ble løftet frem. I dette tilfellet skulle det bli en svært klok avgjørelse.
Stilen
De øvrige konkurranseutkastene viser alle bygninger i gjeldende stiluttrykk fra årene rundt første verdenskrig, -det vil si nybarokk og ulike nasjonalromantiske variasjoner. Blakstad & Munthe-Kaas’ vinnerprosjekt utmerker seg ved å være tegnet i tyvetallets stil, -den internasjonalt orienterte nyklassisismen. Stilen kom som en urban motreaksjon på ruralt orienterte nasjonalromantikken og et viktig element var leting etter objektive, arkitektoniske sannheter med gyldighet uavhengig av tid og geografi. Dette fant man ironisk nok i antikk arkitekturs strenge byggesystemer. Non per Dormire” er likevel ikke et stykke antikk eller italiensk arkitektur, men en klart nordisk bygning med tydelig inspirasjon også fra andre hold, -deriblant fra Sverige, hvor den nordiske nyklassisismen oppsto.
Nyklassisismen ble etkortvarig mellomstadium før den enda mer internasjonalt orienterte, men ikke-retrospektive funksjonalismen brøt gjennom på tampen av tyvetallet. Det klassiske vokabularet ble snart en unødvendig og kompliserende rundingsbøye når moderne bygningstypologier kom til bla.som følge av bilismen. De fleste nyklassisistene endte derfor som de første funksjonalistene etter få år, -og blant dem var Blakstad & Munthe-Kaas.
Byggingen
Byggingen av rådhuset skulle ta svært lang tid. Byggearbeidene kom i gang rundt juletider 1923 og rådhuset sto ferdig høsten 1931. I forbindelse med innhenting av anbud ble rådhusets nordfløy besluttet bygget i tråd med den opprinnelige tegningen, og et uheldig arkitektonisk kompromiss ble slik unngått. Sommeren 1925 innstilte banken der kontoen med rådhusgaven sto, alle sine utbetalinger. Dette på grunn av alvorlige økonomiske problemer som følge av den tiltagende økonomiske krisen. Byggearbeidene ble derfor innstilt like frem til våren 1929 og i fire år sto kun rådhusets massive steinsokkel ferdigbygget. I mellomtiden hadde den arkitektoniske stilhistorien rullet videre. Blakstad & Munthe-Kaas forenklet sin klassisisme stadig mer og kontoret transformertes gradvis til å tegne ren funksjonalisme fra rundt 1930.
Norske funkis-ikon som Kunstnerens Hus i Oslo ble tegnet, mens rådhuset var under bygging og få år etter rådhusets ferdigstillelse tegnet man en av Norges mest markante funkisforretningsgårder, -Odd Fellow-gården i Oslo. Etter alle solemerker burde dette endret rådhuset dramatisk underveis, men dette skjedde ikke. Rådhuset ble bygget som tegnet til tross for at nyklassisismen var blitt en anakronisme i 1931. I dag er dette historie og rådhuset står igjen som nyklassisismens hovedverk i Norge.
Non per Dormire
Da solen endelig en høstdag i 1931 steg opp over Steinsfjellet; speilte seg i de ikke ferdigirrede kobbertakene og lyste opp de skarpskårne østfasadene, var det landets største og flotteste rådhus som lå der. Etter ti års byggeprosess i tunge tider, var det tross alle komplikasjoner og utsettelser, den ultimate utgaven av Blakstad & Munte-Kaas’ konkurranseutkast som var bygget. Her var ingen avkortninger, kompromisser eller billige løsninger og den politiske striden i etterkant av konkurransen var nå bare et vagt minne.
”Non per Dormire” er latin og betyr noe slikt som ”man kommer ikke sovende til det”.