Berlinmurens fall ble startskuddet for en storstilt demokratiseringsbølge i Europa. Tidligere kommunistiske diktaturer som Ungarn, Tsjekkoslovakia, Polen, Albania og Bulgaria innførte folkestyre på fredelig vis. Det samme skjedde i Øst-Tyskland, som etter hvert også ble gjenforent med Vest-Tyskland. Bare i Romania måtte folket kaste diktatoren gjennom en dramatisk revolusjon. Sovjetunionen gikk i oppløsning, og nye stater fikk sin frihet.
Det gamle Jugoslavia hadde en helt spesiell posisjon under den kalde krigen. Landet var kommunistisk, men ”landsfaderen” Tito hadde brutt med Sovjetunionen. Landet var militært sett nøytralt, og åpenheten mot både Europa og andre deler av verden var helt annerledes enn i landene som var alliert med Sovjetunionen. Mange i vesten oppfattet Jugoslavia som et land som praktiserte ”kommunisme light”.
Da resten av Øst-Europa fikk sin frihet, var den sterke lederen Tito borte. De seks delstatene i forbundsrepublikken Jugoslavia trakk i hver sin retning, og det gikk ikke fredelig for seg. Slovenias løsrivelse gikk forholdsvis greit. Kroatia ble selvstendig etter en krig med resten av Jugoslavia under ledelse av Serbia. Ekspertene advarte: Når turen kommer til Bosnia-Hercegovina, vil Ragnarok bryte løs. Ekspertene fikk dessverre rett.
Borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina førte med seg grusomheter som ingen trodde var mulige i Europa etter 1945. Begrepet etnisk rensing ble tatt i bruk på ny, et begrep som inntil da nesten utelukkende var forbundet med nazistenes jødeutrydding mellom 1933 og 1945. Hele verden var forskrekket over at dette var mulig. Ingen enkelthendelse under borgerkrigen virket mer hjerterå enn massakren av muslimske menn i FN sin ”sikre by” Srebrenica, og grusomhetene ble ledet av general Mladic.
Den bosniske borgerkrigen fikk oss til å stille oss mange spørsmål om selve menneskenaturen. I årene mellom 1945 og 1992 hadde katolske kroater, ortodokse serbere og muslimske bosnjaker levd fredelig side om side. Blandingsekteskap på tvers av religiøs tro var vanlig. Så brøt krigen ut, og gamle naboer ble plutselig dødsfiender. Hva var det som kom til overflaten?
Balkanhalvøya har i århundrer blitt omtalt som Europas urolige hjørne. I denne regionen har erobringene vært mange, og landområdene har skiftet eiere utallige ganger. Denne historien har satt sine spor hos regionens nasjoner. Det tidligere Jugoslavia har også et særtrekk som har betydd og fortsatt betyr mye for regionen. Det var her romerriket og kirken ble det i en vestlig og en østlig del.
Da kirken ble delt i en romerskkatolsk og en greskortodoks del ved det store skismaet i 1054, havnet kroatene under paven i Roma, mens serberne ble lagt under patriarken i Konstantinopel. Dette religiøse skillet ble grunnlaget for et dypt kulturelt skille i verdensdelen vår, et skille som fortsatt kommer til syne i mange sammenhenger. Det vestromerske keiserdømmet gikk til grunne tusen år før det østromerske/bysantinske. Derfor utviklet forholdet mellom kirke og stat seg ulikt. Keiseren i Konstantinopel hadde en helt annen posisjon overfor patriarken enn det vesteuropeiske konger hadde i forhold til paven. Mentalitet og tradisjon utviklet seg i ulike retninger.
Her er vi tilbake til utviklingen vi har sett etter murens fall. Utvidelsen av EU østover siden 1990-tallet er en historisk samling av Europa. En etter en har de tidligere østblokkstatene sluttet seg til det europeiske fellesskapet som i sin tid var etablert med de tidligere arvefiendene Tyskland og Frankrike som arkitekter. Dette fellesskapet er nå så omfattende at også Serbia gjerne vil slutte seg til det. Med general Mladic bak lås og slå vil døren etter all sannsynlighet nå åpne seg for serbisk medlemskap i EU.
Konfliktene på Balkan har vist at historien kan kaste lange og mørke skygger over menneskene. Samlingen av Europa viser at vi ikke trenger å være slaver av historien. Vi kan bygge broer og legge gamle konflikter bak oss. Dronning Elizabeths statsbesøk i Irland nylig er et godt eksempel på dette. En fremtid der Kroatia og Serbia deltar i det samme europeiske fellesskapet, kan bli et nytt. Derfor er det så viktig at general Ratko Mladic nå kan stilles til ansvar for sine ugjerninger.
Kommentarer