Det har vært interessant å følge både valget og det som har skjedd i ettertid i Storbritannia. Den situasjonen som valget førte med seg, har mange historiske dimensjoner. Den politiske prosessen blir annerledes når ingen partier kan bestemme utviklingen alene.
Det britiske systemet med simpelt flertallsvalg i enmannskretser favoriserer de største partiene. Frem til begynnelsen av 1920-årene var dette Det liberale partiet og Det konservative partiet. Da Arbeiderpartiet (Labour) etablerte seg som hovedalternativet på venstresiden, ble Det liberale partiet redusert i størrelse og mistet sin dominerende posisjon. Partiet har ikke hatt statsministeren siden David Lloyd George som ledet landet under og etter den første verdenskrigen. Britene har senere bare unntaksvis opplevd parlamenter uten rent flertall for enten Arbeiderpartiet eller Det konservative partiet, og den til nå siste koalisjonen var Winston Churchills samlingsregjering under annen verdenskrig.
Vårt norske politiske system er forskjellig fra det britiske, men det finnes også paralleller. Vi har i moderne tid hatt et valgsystem basert på forholdstallsprinsippet, de siste årene også med utjevningsmandater som sikrer partier med over 4 % av stemmene på landsbasis en noenlunde rettferdig representasjon på Stortinget. Vårt politiske system fører med seg en større partiflora og jevnere representasjon enn det man finner i Storbritannia. Det gjør det også svært vanskelig for ett parti å få absolutt flertall på Stortinget. I moderne tid var det kun i de fire valgperiodene mellom 1945 og 1961 at ett parti, Arbeiderpartiet, hadde rent flertall. Det har ført til at koalisjonsregjeringer har blitt mer regelen enn unntaket i Norge.
Valgordninger er under konstant vurdering i alle demokratiske nasjoner, og mye tyder på at også britene nå vil bevege seg i retning av et valgsystem som gir bedre vilkår for andre partier enn Arbeiderpartiet og De konservative. Meningsmålinger viser at det er flertall for dette i folket. Alle ser likevel at et valgsystem basert på forholdstallsprinsippet kan oppleves som mer ustabilt enn det britene er vant med.
I Norge oppstår det ofte en debatt som går i motsatt retning. Etter 49 år uten at noe parti har hatt rent flertall på Stortinget, tar mange til orde for en valgordning som gjør det vanskeligere for små partier å oppnå representasjon. Det er interessant å sammenligne tenkningen på dette feltet i så nære naboland som Norge og Storbritannia, for ofte overser man de ulempene som en omlegging av valgsystemet fører med seg.
Store statsbærende partier som De konservative og Arbeiderpartiet i Storbritannia og Demokratene og Republikanerne i USA, er på mange måter mer å se på som valgallianser enn politiske partier i norsk forstand. Takhøyden er stor og fløyene mange. Det konservative partiet i Storbritannia er et godt eksempel. Det er Høyres søsterparti, men har også i seg politiske synspunkter og velgergrupper som i Norge blir forbundet med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Politikken kan variere i forhold til hvem som leder partiet til enhver tid. Den nye statsministeren David Cameron er langt mer sentrumsorientert enn for eksempel Margaret Thatcher var. Vi ser det samme i Labour. Tony Blair sto langt til høyre for den mørkerøde Michael Foot som ledet partiet på 1980-tallet.
I Norge er det altså annerledes, men vil vi dermed si at vi har et ustabilt politisk system? Hos oss er det ikke bare uvanlig at ett parti har rent flertall. Hos oss er det faktisk også uvanlig med koalisjoner som har rent flertall. Tar vi igjen utgangspunkt i 1961, har vi kun hatt flertallsregjeringer under Borten (1965-1971), Willoch (1983-1985) og Stoltenberg (2005-dd). Likevel har vi hatt forbausende få regjeringskriser, og her er vi ved poenget. Valgsystemet påvirker den politiske kulturen i et land, og de folkevalgte lærer seg å styre innenfor det systemet som finnes.
Et demokratisk land kan velge ulike valgordninger, men folkevalgte som vil noe, kan skape resultater uavhengig av valgordningen. Stabilitet handler ikke bare om antallet partier i en nasjonalforsamling, men også hvor flinke de er til å samarbeide og inngå kompromisser. Derfor blir det spennende å følge det nye radarparet David Cameron og Nick Clegg i Storbritannia, og det blir interessant å se om det norske folket i årene som kommer er like opptatt av at en stabil regjering må være en flertallsregjering, som man var i 2005.
Kommentarer