Kommende helg skal vi fortsette å fokusere på vår maritime identitet og historie når flotte arrangementer som Havnedagene og ”verdens lengste sildebord” går av stabelen.
Det er fortsatt ingen tvil om at Haugesund er en maritim by. Vi har faktisk fått en uoffisiell rolle som landets maritime hovedstad, blant annet som følge av at Sjøfartsdirektoratet er etablert i byen vår. Vi har sterke maritime næringsmiljøer og et godt utbygd undervisnings- og forskningsnettverk. Svært mange haugesundere og haugalendinger tjener til livets opphold innenfor de maritime næringene. Den maritime klyngen mellom Boknafjorden og Bjørnefjorden er trolig den sterkeste i landet.
På tross av alt dette har jeg dristet med til å stille følgende spørsmål: Opplever dagens unge den maritime identiteten like sterkt som vi som har levd en stund? Er unge haugesundere seg bevisst at de bor i en sjøfartsby med sterke maritime tradisjoner, eller er det heller slik at deres identitetsfølelse formes av helt andre impulser?
En verden med stadig større tilgang til universelle kulturelle impulser gjennom media fører også med seg en universell ungdomskultur. De samme motetrendene gjelder i Porsanger og Palermo. Musikken er universell. Kommunikasjonen via sosiale medier på nettet bringer folk nærmere hverandre. Som resultat blir vi likere. Det er ikke uten grunn at verdens siste diktaturer er opptatt av å regulere innbyggernes tilgang til Internett. De har sett hvilke muligheter som ligger i større internasjonal kontakt og informasjonsutveksling.
Noen vil kanskje oppleve det som en trussel at dagens unge forlengst har byttet ut ”bømlahuå” med hip-hopkulturens hodeplagg, eller at trendene er blitt mer universelle enn lokale. Jeg tror vi bør snu litt på problemstillingen. Er det ikke heller slik at vi kan se en naturlig utvikling her, der nettopp vår maritime identitet er selve grunnlaget for utviklingen?
Vår sjønære beliggenhet og maritime tradisjoner har alltid gjort oss åpne for påvirkning fra resten av verden. Sjøfolk har ikke bare fraktet gods. De har i minst like stor grad fraktet kulturelle impulser. Derfor er kystens kultur grunnleggende internasjonal. Det gjaldt før, og det gjelder minst like mye i dag med vårt internasjonale næringsliv.
Derfor handler ikke våre gode lokale markeringer av sild, sjøfart og maritim historie utelukkende om å se bakover i tid. De handler i stedet om å minne oss selv på hva som er grunnlaget for vår velstand og kultur i dag. En maritim identitet er en internasjonal identitet.
Vår store utfordring i årene som kommer, blir å holde disse sammenhengene levende. Antallet mennesker som har opplevd ”sildasjau” ved Smedasundet eller trelastfart på Arkhangelsk synker år for år. For nye generasjoner er dette etter hvert blitt eksotiske historier fra gamle dager. Derfor er det så flott at noen legger så mye arbeid ned i å holde tradisjonene og historien levende. Den er nemlig en helt uvurderlig ballast å ha med seg når man skal møte ei fremtid der impulsene fra verden der ute ikke kommer hjem til Haugesund i hodet til en førstereisgutt, men via en skjerm på et gutte- eller jenterom.
Kommentarer