Haraldshaugen er Norges eneste riksmonument, og snart står kongen på sokkel i byen.
Det er ingen tvil om at Harald 1. Hårfagre var en stor personlighet. Selv om de fleste historikere i dag er enige om at Harald snare begynte enn fullførte samlingen av riket, var ideen om en sentral kongemakt revolusjonerende i det norrøne ættesamfunnet. Det er likevel en side ved Harald Hårfagre som pirrer min nysgjerrighet mer enn noe annet. Hvorfor sendte Harald Hårfagre, som jo sto trygt plantet i den gamle åsatroen, sin yndlingssønn til England for å bli oppfostret hos den kristne kong Athelstan? Han må ha hatt en svært bevisst tanke med det.
Håkon Adalsteinsfostre den Gode var den første norske kongen som forsøkte å innføre kristendommen som religion i Norge. Da han var 10 år, ble han sendt til Winchester for å bli oppfostret ved hoffet til kong Athelstan (Adalstein) av England. Kong Athelstan var en viktig person i sin samtid. Han var kjent som en sentral monark innen kristenheten, og vi vet at prinser fra flere kristne riker besøkte Winchester for å lære seg rollen som kristen hersker.
Katedralen i Winchester var et viktig lærested i middelalderen. Wessex og de andre angelsaksiske kongerikene som etter hvert ble til England, hadde mange slike læresteder der kunnskap om teologi, filosofi, historie og andre emner fikk utvikle seg. Gamle tradisjoner ble dyrket og videreutviklet. Kongemakt og kirkemakt var tett innvevd i hverandre. Det var denne kulturen den unge Prins Håkon tok med seg hjem til Norge etter 10 år ved Kong Athelstans hoff.
Som lekmann skal man alltid være forsiktig med å formulere hypoteser om kompliserte spørsmål. Likevel ligger det snublende nær å tenke seg at Kong Harald Hårfagre må ha tenkt som så: I Europa er det moderne kongedømmet nært knyttet til den kristne religionen. England var blitt etablert som et forent kongerike i nært samspill med kirken som gav kongemakten en ideologisk begrunnelse. Nordmenn og engelskmenn kjente godt til hverandre etter århundrer med samkvem allerede på Harald Hårfagres tid. Kanskje innså Harald Hårfagre at et skifte av religion var ”prisen som måtte betales” om hans norske kongedømme skulle bli en varig konstruksjon?
Vi vet ikke om Harald tenkte slik, men om han gjorde det, har ettertiden vist at det var rett. Norge tok steget inn i den felles europeiske kulturkretsen, og staten ble gradvis formet etter europeisk modell. Svært mange av impulsene kom nettopp fra den angelsaksiske verden som hadde preget oppveksten til Håkon deg Gode, og som senere skulle prege en rekke norske konger og kirkelige ledere.
Vår egen katedral, Stavanger Domkirke, er viet til St. Svithun. Det samme er katedralen i Winchester. Hvem var så St. Svithun? Han var biskop av Winchester fra 852 til sin død 2. juli 862, altså nesten nøyaktig 10 år før slaget i Hafrsfjord. Han må ha vært en enestående person, for han ble helligkåret kort etter sin død. Vi kan derfor føle oss rimelig sikre på at historier om den hellige Biskop Svithun må ha vært sentrale i utdannelsen til den unge Prins Håkon av Norge.
Norge ble født som rike fordi de kulturelle impulsene var sterke nok til å endre utviklingens kurs. Også senere har vi sett det samme. Sterke kulturelle impulser har endret historiens gang.
Ute i Europa var reformasjonen på 1500-tallet mange steder tuftet på dyp folkelig misnøye med maktmisbruk og pengegriskhet innen kirken. I vårt land er det lite som tyder på at det forholdt seg slik. Hos oss var reformasjonen i 1636/1537 først og fremst et resultat av et dansk statskupp. Likevel fikk reformasjonen dramatiske følger for den videre historiske utviklingen i landet vårt. Erkebispestolen i Nidaros var den eneste reelle ”motmakten” mot unionskongen i København i et land som fortsatt var sterkt svekket etter Svartedauden i 1349. For Norges del førte reformasjonen i første omgang til utslettelse av riket, ran av verdiene som var samlet i landets kirker og konfiskasjon av kirkegodset. Senere fikk likevel denne nye kulturelle revolusjonen stor betydning for hvordan landet vårt utviklet seg.
Pietismens krav til personlig gudsforhold og innføringen av obligatorisk konfirmasjon la grunnlaget for et utdanningssystem i Norge. Protestantisk arbeidsetikk preger den dag i dag norsk næringsliv. ”Potetprestene” drev folkeopplysning som reduserte faren for hungersnød her i utkanten av kornbeltet.
Det er interessant å legge merke til hvor sterkt også senere kulturelle impulser har bidratt til å endre historiens gang. Norske krigsfanger fra Napoleonskrigene ble kvekere under oppholdet i ”prisonen” i England. Senere både utfordret de statskirkens meningsmonopol og åpnet veien for emigrasjon til Amerika. Haugianerne og resten av lekmannsbevegelsen på 1800-tallet satte så sterke spor etter seg i kulturen her på Vestlandet at vi den dag i dag skiller oss ut fra resten av landet når vi snakker om religiøse spørsmål. Parallelt med lekmannsbevegelsen fikk vi en totalavholdsbevegelse som helt til for 50 år siden gjorde Haugesund til en ”tørrlagt” by.
I moderne tid har sekulære kulturimpulser vært minst like sterke som de religiøse. Vi ser at norsk kultur er i enda sterkere endring enn tidligere. Samfunnet vårt endrer seg minst like dramatisk i dag som det gjorde i årene etter Håkon den Godes opphold i Winchester. Igjen ser vi at kulturelle endringer skjer i samspillet mellom tradisjon og nyskaping. Endringene er så dyptgripende at også den menneskelig mentaliteten forandres.
For noen dager siden kom jeg i skade for å ”zappe” innom TV-programmet ”Paradise Hotel” mens de kvinnelige deltakerne skulle svare på om President Obama er demokrat eller republikaner. Det store flertallet av dem var ute av stand til å svare. Det slo meg hvilket tankekors dette egentlig er. Deltakerne er med i et program som er utpreget amerikansk og blir spilt inn i USA sitt naboland Mexico, men de har svært liten peiling på hva som skjer i USA. La oss håpe dette ikke er helt representativt for norske ungdommers kunnskapsnivå. Likevel bør det få oss til å tenke.
Historien har vist oss at kulturelle impulser, både religiøse og andre, bidrar til å endre samfunnet vårt. Norsk kultur er ikke en konstant størrelse. Norsk kultur er i dramatisk endring. Norsk kultur er grunnlaget for hvordan samfunnet utvikler seg, hvordan vi tenker og hvordan vi handler. Norsk kultur samspiller med internasjonal kultur.
Prins Håkon var Norges første kjente utenlandsstudent fra 928 til 938. I våre dager har han fått følge av mange. I 2010 kan man faktisk også være ”utenlandsstudent” via PC’en hjemme i sin egen stue. Det er en fantastisk mulighet om vi ønsker å utvikle et samfunn som kan spille sammen med andre deler av verden.
Dersom vi tror at kulturelle endringer er den viktigste faktoren i samfunnsutviklingen, må dette også få konsekvenser for hvordan vi tenker lokalt. Det må bety at også vi legger til rette for kulturell utvikling og kulturelt mangfold. Det må bety at vi både skal holde historien i hevd og være åpne for det nye. En ung haugesunder kan både være seg bevisst røttene sine i norsk kystkultur og være nysgjerrig på alt det nye som er tilgjengelig på nettet.
I 938 kom en ung gutt hjem til Avaldsnes med ideer som skulle endre Norge for alltid. Det samme har skjedd gjentatte ganger opp gjennom århundrene. Vår utfordring blir å være åpne for slike ideer samtidig som vi vet hva som har ført oss dit vi er i dag.
Kommentarer