Det er mye positivt å si om skolen i Haugesund. Det gjøres et flott og samvittighetsfullt arbeid for å forebygge og bekjempe mobbing, og arbeidet gir resultater. Vi ser også at antallet elever med leseferdigheter under såkalt ”kritisk grense” er synkende, og Haugesund ligger nå bedre an enn landsgjennomsnittet. Likevel har vi utfordringer, og et samlet bystyre har særlig pekt på regneferdigheter som noe som må bli bedre blant haugesundske skoleelever.
Da jeg leste administrasjonens skolemelding til bystyret, la jeg likevel aller mest merke til et tall som gjelder hele det norske skolevesenet. 20,6 % av landets sjuendeklassinger ligger på eller under ”kritisk grense” i lesing. Det betyr at en av fem norske 13-åringer er det man kan kalle funksjonelle analfabeter. Dette er et tall som bør være egnet til å skremme oss skikkelig.
Det er grunn til å spørre om verdien av kunnskap gjennom mange år har vært nedvurdert i det norske samfunnet. Det å lykkes har blitt sett på som noe negativt. Foredragsholderen som besøkte oss fra Stavanger på onsdag, fortalte om følgende utsagn fra en skoleklasse i hans hjemby: ”Hos oss er det ikke kult for guttene å være flinke på skolen, for det blir oppfattet som nerdete”. Dessverre er nok ikke dette et enkeltstående tilfelle. Altfor ofte er det middelmådige ”godt nok”. Det blir oppfattet som negativt, nerdete og strebersk å strekke seg etter noe. Hva skal til for å snu denne trenden?
I de senere årene har både staten og kommunene satset på å styrke basisferdighetene i skolen. Det var helt nødvendig, for gjennom mange år hadde fokuset på dem blitt svekket, og skolen var blitt nedlesset i en haug med andre tema som den måtte løse. Nå er heldigvis erkjennelsen til stede av at basisferdighetene er helt nødvendige for at elevene også skal kunne lære andre fag og emner. Uten leseferdigheter kan ikke elevene få med seg innholdet i læreboka i naturfag eller nettartikkelen om britisk politikk. Lesing er grunnlaget for det meste.
Når vi erkjenner verdien av basisferdigheter, må vi også kunne stille oss det neste spørsmålet. Hvordan skaper vi verdens beste skole i Norge? Det finnes knapt noe land som bruker mer penger på skolen enn Norge, men mange langt fattigere land enn oss får mye bedre resultater. Da må vi lete etter noen forklaringer som handler om langt mer enn penger.
Skolen vår fortjener at vi som foreldre og borgere engasjerer oss i langt sterkere grad enn det som har vært vanlig til nå. Vi må både tåle og forlange at skolen utfordrer oss på vår rolle. Vi må følge opp i de nære relasjonene, men vi må også bygge opp under oppfatningen om at kunnskap er viktig. Et land som har verdens høyeste kostnadsnivå, kan ikke konkurrere om å tilby billig arbeidskraft, og takk og lov for det! I stedet må vi konkurrere om å være best, og da må kunnskap ha status i samfunnet.
Derfor er ikke skoleutvikling noe som bare dreier seg om skolen. Det dreier seg om utvikling av hele samfunnet, og det dreier seg om holdninger. Skal vi utvikle skolen vår til å bli verdens beste, må vi ikke lenger tenke at noe er ”godt nok”. Slagordet må heller bli at ”kunnskap er kult”!
Kommentarer