Også far i huset har hatt stor glede av gjensynet. En ting er Disneys mesterlige animasjonskunst. Like moro er det å høre storheter som Gisle Straume og brødrene Henki og Lasse Kolstad gi norske stemmer til sentrale figurer i filmen. Det som likevel har vært aller mest interessant, har vært å kunne rekapitulere legenden om han som tok fra de rike og gav til de fattige i middelalderens England. De mange historiene om Robin Hood er eksempler på hvor viktig det er for oss mennesker å holde håpet oppe i trange tider.
Det er en historisk ramme rundt historiene om Robin Hood. Prins Johan, den senere kong ”Johan uten land” (John Lackland på engelsk) er en av de kongene som har fått et virkelig dårlig ettermæle i England. Hans bror og forgjenger, Richard Løvehjerte, ble selve symbolet på den edle og ridderlige middelalderkongen. På tross av dette blir han av moderne historikere vurdert som en svært ubetydelig hersker som hadde liten interesse for utviklingen av landet han ble satt til å styre. Likevel er han blitt helten, mens lillebror Johan har blitt skurken.
Paradokset blir ikke mindre av at den ulykkelige Johan uten land til slutt ble tvunget til å underskrive det store frihetsbrevet Magna Carta, et dokument som senere dannet grunnlaget for maktdeling og representativt demokrati i England. Det faktum at han mistet det meste av de kontinentale besittelsene som normannerkongene hadde hatt (derav tilnavnet), gjorde ham også til den første av disse som fullt og helt var engelsk konge. Regjeringstiden til den mislykkede lillebroren bidrog til å endre England for alltid. Storebroren, helten fra korstogene og idealkongen hos Robin Hood, satte ingen varige spor etter seg i det hele tatt.
Vi har tilsvarende historier også i vårt eget land. I vanskelige tider har menneskene satt sin lit til en som fra litt avstand skal ordne opp i kaos og nød. Når griske og udugelige embetsmenn gjorde livet vanskelig i det norske bondesamfunnet, satte mange sin lit til at ”han far i København” skulle ordne opp. Man trodde at unionskongen skulle løse problemene om han bare fikk vite om dem, og det gikk mange brev fra norske bygder til kongen i København. Trolig ble de fleste skuffet.
Lengselen etter ”idealherskeren” har vært sterk i mange samfunn og kulturer. Noen ganger kan det gi seg komiske utslag, andre ganger dypt tragiske. Karismatiske lederskikkelser har, ofte med bred folkelig støtte i utgangspunktet, startet kriger, innført blodige diktaturer og kjørt landet sitt i grøfta økonomisk. En imponerende fasade har skjult den mørkere baksiden. Revolusjonshelter og heroiske krigerkonger tar mye plass i historiebøkene, men resultatene av det de har gjort, har ofte vært svært så tvilsomme.
Historiene om Robin Hood ligger mer enn 800 år tilbake i tiden. Likevel kan vi forstå den frihetstrangen folk på den tiden hadde. Vi kjenner oss igjen i kampen mot nød og undertrykking som de førte. Vi kjenner igjen håpet om at noen skal ordne opp i forholdene. Vi forstår at noen tok loven i egne hender og stjal fra de rike for å gi til de fattige. Og her er vi ved poenget.
Vold, fattigdom og undertrykkelse avler lovløshet og ny vold. Det eneste som kan forebygge en slik utvikling, er å etablere en rettsstat basert på demokratisk styre. Da hersker folket over herskeren, og ikke omvendt. Kanskje var det derfor ikke paradoksalt i det hele tatt at det måtte en håpløs Johan uten land til for å starte utviklingen av folkestyret i nabolandet vårt i vest? Folket tok gradvis makten tilbake når herskeren ikke fungerte.
Kommentarer