Historien om Egypts siste farao slutter aldri å fascinere oss.
Kleopatra regjerte Egypt som farao fra år 51 f.Kr. til hun begikk selvmord 39 år gammel i år 30 f.Kr. Hun var den siste faraoen fra det ptolemeiske kongehuset som hadde sittet på Egypts trone etter Aleksander den stores erobringer, og den første i denne opprinnelig greske familien som snakket egyptisk. Det som likevel først og fremst har gjort henne til en av verdenshistoriens mest berømte personer, er den unike evnen hun hadde til å spille på sjarm og kløkt for å oppnå sine mål for Egypt.
”Hvis hennes nese hadde vært kortere, ville verdenshistorien sett annerledes ut”, er det blitt hevdet. Selv om moderne historikere er uenige om hvor vakker hun egentlig var, er de fleste samstemte om at hun må ha hatt en unik utstråling. Romansene hennes med Julius Cæsar og Marcus Antonius er lærebokpensum over hele verden. Dessverre har ofte romantikken overskygget politikken når man skal prøve å forstå hvilken bragd det var for en kvinne å etablere seg som en sterk regent i det mannsdominerte gresk/egyptiske samfunnet for over 2000 år siden.
At sex og politikk kan være en eksplosiv blanding, er verdenshistorien full av eksempler på. Mange puritanske romere la Kleopatra for hat fordi hun hadde ”fordreid hodet” på sine to mektige romerske elskere, og hun ble kalt både skjøge og det som verre var. Senere sterke kvinnelige herskere har blitt utsatt for det samme. En kvinne som er både vakker og dyktig, ser ut til å være en ekstra farlig utfordring for menn som gjerne ville hatt den samme posisjonen. Dobbeltmoralens voktere har vært hjertelig til stede til alle tider.
Vi nordmenn liker å se på oss selv som verdens mest likestilte nasjon. Det er ikke lenger noen formell forskjell på menns og kvinners plass i det politiske livet. Vi har for lengst hatt vår første og særdeles myndige kvinnelige statsminister. Fordelingen av kvinner og menn i regjeringen er tilnærmet 50/50, og i skrivende stund har fem av de sju partiene som er representert på Stortinget, kvinnelig leder. Ingen mener vel heller at det er neseprofilen til Kristin Halvorsen eller Siv Jensen som har gjort dem til ledere. Den posisjonen har de oppnådd utelukkende ut fra egne kvalifikasjoner og tillit i partiorganisasjonen. Slik sett har vi kommet et langt stykke siden Dronning Kleopatras regjeringstid.
Likevel gjør en seg noen tanker når en følger medias dekning av våre dagers fremtredende kvinner, både innenfor politikk og andre samfunnsområder. En sterk og nyskapende artist som Madonna har provosert frem mye gammelt tankegodt gjennom sin kunst. Kombinasjonen av tydelig kvinnelig seksualitet og sterkt samfunnsengasjement har falt mange tungt for brystet. Fortsatt er det også slik at kjente kvinner får mye sterkere fokus på utseendet sitt enn det kjente menn får. Tabloidene deler ut terningkast for kjolene til kjente kvinnelige politikere. Vi opplever aldri at det blir trillet terning om mennenes slips eller buksepress. Ikke alt er endret siden Dronning Kleopatras tid.
Likestilling betyr ikke at kvinner og menn skal være like, men at de har rett på like muligheter og lik respekt. Når vi ser hvilke ekstra hindringer kvinner har klart å overvinne opp gjennom historien, kan det ikke være noen tvil om hvem som egentlig er det sterke kjønnet. Kanskje visste mennene det allerede på Dronning Kleopatras tid? Kanskje var det derfor den vakre og sterke kvinnen ble oppfattet som så truende? Det hadde vært flott om den kommende filmen fikk oss til å reflektere litt over disse spørsmålene, for skal vi være ærlige, lever mange av fordommene videre 2000 år senere. Mange menn trenger fortsatt øvelse i å nærme seg det sterke kjønn uten frykt og fordommer.
Kommentarer