Breidablik skole var full av tradisjoner. Klasserommene duftet av krittstøv og gamle bøker. Noen av de pedagogiske ritualene hadde overlevd flere generasjoner med elever. Ett av ritualene var høytlesing fra Volrath Vogts bibelhistorie. Vi satt som tente lys mens ”frøken” leste for oss om Sakkeus i treet, Josef og brødrene hans, Daniel i løvehulen, Moses i ørkenen og, før jul, Maria, Josef og Jesusbarnet. Likevel var det en historie som både engasjerte og utfordret fantasien vår mer enn noen annen. Fortellingen om påsken ble det store dramaet som trengte både forklaring og bearbeiding.
Spennet fra jubelen på Palmesøndag via tortur, fornedrelse og korsfestelse på Skjærtorsdag og Langfredag til gjenoppståelsen og livets triumf på 1. Påskedag er krevende stoff for en niåring. Spørsmålene meldte seg. Hvorfor lot Gud sin egen sønn bli pisket og korsfestet? Hvorfor var Judas Iskariot så falsk, og hvorfor var Peter så feig? Hvorfor var ypperstepresten så slem, når prester jo skulle være snille, og hvorfor lot Pontius Pilatus det hele skje? I niåringens hode er så mange spørsmål nesten for mye å forholde seg til.
Mange år senere, da jeg selv begynte å arbeide som lærer, fant jeg et gammelt eksemplar av salig Volrath Vogts bibelhistorie. Jeg kunne fort konstatere at innholdet hadde satt seg godt fast i hodet fra den tiden jeg gikk i 3. klasse og min trygge og varme lærerinne Kari Jacobsen leste for oss. Så begynte jeg å grunne litt på følgende spørsmål: Kunne det tenkes at fortellingen om påskedramaet hadde utfordret både meg og klassekameratene mine til å tenke igjennom viktige sider ved det å være menneske? Jeg tror faktisk det.
Etter hvert som vi blir eldre, blir vi bedre i stand til å abstrahere. Det konkrete dramaet vi blir kjent med som barn, blir etter hvert grunnlag for refleksjon. De menneskelige svakhetene hos de personene som omgav Jesus i påsken blir gjenkjennelige. Vi har sett den samme pengegriskheten som vi finner hos Judas, hos andre. Vi kjenner igjen frykten og svakheten hos den ellers så tøffe fiskeren Peter, for vi har opplevd den selv. Vi forstår og gjenkjenner tvilen hos Tomas, og vi vet at det av og til er fristende å snu ryggen til uretten, slik Pontius Pilatus gjorde. Sist, men ikke minst, skjønner vi Marias bunnløse fortvilelse over å oppleve at en uskyldig sønn blir drept.
Påsken har en dyp religiøs betydning for forståelsen av soning, forsoning og en ny pakt. Påsken har også et viktig budskap på et allmennmenneskelig plan. Personene i dramaet kan fortelle oss noe utover det rent religiøse innholdet. De forteller oss om menneskelige styrker og svakheter. Derfor taler påskens budskap til oss alle.
Mange barn og voksne i samfunnet blir utsatt for mobbing og annen urett. En liten redd gutt opplever kanskje at bestevennen Peter svikter ham, broren Tomas nekter å tro på ham, læreren Pontius ser en annen veg, mens plageånden Judas tar imot snop for å dekke mobberne. Menneskelig svakhet er minst like vanlig i dag som for 1980 år siden.
La oss grunne litt over disse store spørsmålene i den stille uken. Rolige dager kan gi rom for mer enn marsipanegg, TV-krim og gule kyllinger. Vi har godt av å ta påskens dramatiske budskap på alvor, enten vi opplever oss som religiøse eller ikke. Riktig god påske til alle!
Kommentarer