De lurte på om jeg kunne forklare dem vegen til en eller annen attraksjon. En gruppe italienske tenåringer gjorde ekstra sterkt inntrykk.
Mandag denne uka var jeg på veg til British Museum for å gjenoppleve de fantastiske samlingene som finnes i det som en gang var hovedstaden i et verdensimperium. På veg opp fra undergrunnsstasjonen på Tottenham Court Road ble jeg stoppet av en ung italiener som lurte på vegen til museet. Mine forklaringer må ha blitt greit forstått, for en halv time senere traff jeg ham igjen sammen med en stor gruppe jevnaldrende mens de ivrig studerte og tok notater om de romerske samlingene i museet. En stor gruppe lærenemme ungdommer lærte om egen historie i britenes hovedstad.
De unge italienerne var ikke alene. Det var ungdomsgrupper fra flere land som var ute i samme ærend. Japanere, spanjoler og briter. De visste hva de skulle se etter. De var nysgjerrige på å lære mer om det de kunne litt om fra før. Jeg traff noen nordmenn også, men ingen av dem var ungdommer. Det norske innslaget besto av voksne med eller uten følge av barn. Jeg kunne ikke annet enn å spørre meg selv om dette kanskje kunne illustrere noen forskjeller mellom nasjonene. Svikter vi som nasjon dem som vokser opp i dag ved å legge for lite vekt på historie, tradisjon og kulturforståelse? Blir historie og kulturarv valgt vekk som noe kjedelig og gammeldags i forhold til moderne opplevelser i elektronisk format?
Norsk historie er ikke utelukkende norsk. Den er en del av en felles europeisk historie der utviklingen i de enkelte landene er innvevd i hverandre. British Museum viser også dette. Vi får lære om vikingenes innvirkning på britisk og europeisk kultur og historie. Vi får lære om vår egen rolle i et stort og komplisert utviklingsbilde som strekker seg fra slutten av istiden og frem til i dag. Det å se vår egen plass i et internasjonalt fellesskap bidrar også til å gi oss kulturell trygghet i samspill med andre nasjoner.
I Storbritannia har årstallet 1066 en helt spesiell klang. Da vant normanneren Vilhelm Erobreren over angelsakseren Harold Godwinsson i slaget ved Hastings. Flere historikere hevder at en viktig grunn til denne seieren var at Harold hadde nedkjempet Norges konge Harald Hardråde i slaget ved Stanford Bridge bare få dager tidligere. Harolds soldater var rett og slett utslitt da de skulle forsvare seg mot Vilhelm. Dersom disse historikerne har rett, kan vi spissformulert si det slik at det var et norsk militært angrep på England som la grunnlaget for at landet for alvor ble en del av den felleseuropeiske stormaktspolitikken, slik England gradvis ble under normannerkongene. Det kontinentale vant over det nordiske. Dette er også en del av vår historie.
Det kan absolutt være en tilfeldighet at jeg ikke traff noen norske ungdommer på British Museum, men jeg tror dessverre at vi trenger å slå et slag for historiebevisstheten i landet vårt. Vi har en unik historie, men vårt land har ikke utviklet seg i et vakuum. Det kommer det heller ikke til å gjøre i fremtiden. Derfor er det fornuftig både for gammel og ung å av og til ta seg tid til å oppsøke steder der kunnskapen vår om det som har gjort oss til det vi er, finnes. Neste gang vi forlater undergrunnsstasjonen ved Tottenham Court Road kan vi for eksempel stille følgende spørsmål til den første og beste skjeggete herremannen vi ser: ”Could you please tell me the way to British Museum?”
Kommentarer