Det aktuelle geografiboka var skrevet på særdeles gammelmodig nynorsk. Det har blitt meg fortalt at det den gangen var vanlig at pensjonerte oslolærere oversatte lærebøkene fra bokmål til nynorsk. Resultatet var en stilistisk elegant språkføring med vakre gamle uttrykk som ellers kompetente unge nynorskbrukere på Vestlandet forsto null og niks av. Jeg festet meg ved følgende overskrift: ”Jordyta brigdar seg utan stogg!”. Jeg måtte få hjelp av en eldre kollega for å avkode denne meldingen. Da han kunne opplyse meg om at ”brigde” er et gammelt synonym for ”endring” eller ”forandring”, falt brikkene på plass. Siden da har ordet fulgt meg, og denne allitterasjonen falt på plass: ”Vi må alltid vera budde til brigde!”:
Jeg har alltid hatt et nært forhold til Sunnhordland. Jeg innrømmer gjerne at det kan ha sammenheng med at jeg fortsatt har permisjon fra stillingen min i en sunnhordlandskommune og at jeg nå bare bor 500 meter fra grensen til Sunnhordland. Likevel tror jeg ikke jeg er så spesiell. Svært mange av oss haugesundere har røttene våre i Sunnhordland og Hardanger. Kulturen vår er preget av fellesskapet med naboene våre i nord. Mange haugesundere føler seg mer hjemme i Rosendal og på Stord enn i Stavanger og Sandnes. Det faktum at vi også har felles dagsavis, gjør at vi også vet mye mer om hverandre. Da Trekantsambandet åpnet for noen få år siden, førte dette oss også enda nærmere hverandre. Neste store endring, eller brigde, om man vil, kommer når dette sambandet er nedbetalt. Da forsvinner det siste hinderet for å etablere et stort felles bolig- og arbeidsmarked mellom Bjørnefjorden og Boknafjorden. Da vil området vårt bli enda mer robust.
Felles identitet og kortere reiseavstand mellom naboer er viktige elementer i omformingen av samfunnet. Her på Vestlandet er vi vant med at geografien er utfordrende. Fjorder som for 100 år siden bandt områder sammen, er i bilismens tidsalder blitt til skiller. Byer og bygder som ligger nær hverandre i luftlinje, kan ligge langt fra hverandre kommunikasjonsmessig. Derfor er for eksempel samkvemmet mellom byene på Sørlandet enklere enn mellom byene på Vestlandet. Om 20 år er trolig dette dramatisk endret. Da er det like enkelt å kjøre mellom Bergen, Leirvik, Haugesund og Stavanger som det i dag er å kjøre mellom Flekkefjord, Farsund, Mandal og Kristiansand.
Endring er aldri enkelt. Endring gir muligheter og utfordringer. Derfor må vi ha et bevisst forhold til endringsprosessene i samfunnet. Det som fungerte godt i går, vil ikke nødvendigvis fungere i morgen. Hele nasjonen er i endring. Befolkningen blir stadig eldre, med de følgene dette får for omsorgsbehovet og arbeidsmarkedet. Tradisjonelle næringer sliter, og nye kommer til. Behovet for kunnskap og kompetanse vil bare øke i en verden som blir stadig mer globalisert og teknologistyrt. Unge mennesker blir mer og mer mobile, og det blir om å gjøre å være attraktiv for å tiltrekke seg de gode hjernene.
Regionen mellom Boknafjorden og Bjørnefjorden har det meste av det som skal til for å være attraktiv. Vi har også kultur for endring. Derfor er det viktig at vi tilnærmer oss en ny virkelighet, slik vi for eksempel nå ser innenfor Helse Fonna, på en konstruktiv måte. Vi bygger ikke et godt helsevesen i vår region ved å legge opp til et ”kretsmesterskap” mellom Nord-Rogaland, Sunnhordland og Indre Hardanger. Vi bygger et godt helsevesen dersom vi makter å spille hverandre gode.
Norge er blant de store landene i Europa dersom vi legger areal til grunn for rangeringen. Ser vi derimot på folketallet, er vi som et par bydeler i London. Dette må få som konsekvens at det blir mer og mer arbeidsdeling mellom offentlige tjenester i Norge. Helsevesen og høyere undervisning og forskning er to utmerkede eksempler. Mange kan gi de grunnleggende tilbudene, men spisskompetansen innenfor de smalere fagene blir sentralisert. Smører man for tynt utover, blir fagmiljøene for små og kvaliteten for dårlig. Dagens brukere, enten de er pasienter eller studenter, ser dette. Via Internett finner de frem til de beste utdanningsstedene og den beste behandlingen. Da må institusjonene være ”budde til brigde”.
Både Helse Fonna og Høgskolen Stord/Haugesund er små i forhold til naboene i nord og sør. Derfor blir det ekstra viktig for dem å vise at de er best innen utvalgte fagfelt. Det er den beste forsikringen mot å forvitre eller forsvinne når reisetiden mellom vestlandsbyene blir lik reisetiden mellom sørlandsbyene.
Klarer vi som bor i Nord-Rogaland, Sunnhordland og Indre Hardanger å fokusere på det som binder sammen og kan føre til vekst og utvikling, kan vi bidra til å gjøre området vårt rustet til å ta de utfordringene som kommer. Jobben blir med andre ord å ”vera budde til brigde”. Er vi i tillegg rause med hverandre, blir det ikke så viktig om vi bor nord eller sør for Viksefjorden. Fellesskapet vil føles sterkere enn det som skiller.
Kommentarer