Fra barndommen husker jeg godt hvor sterkt de fem krigsårene hadde preget alle dem som hadde opplevd denne vonde tiden. Selv om jeg selv er født 17 år etter at krigen sluttet, var fortellinger om krigen en viktig del av oppveksten. Mor og far, som var henholdsvis 11 og 17 år da krigen brøt ut, kunne fortelle levende om sine opplevelser under okkupasjonen. Opplevelsene de formidlet, var både nifse, spennende og skremmende. Viktigst var likevel budskapet om at dette aldri måtte skje igjen.
Historiene om sko laget av papir eller fiskeskinn, kaffeerstatning av tørkede erter og morfar sine sykkelturer i distriktet på jakt etter ferske landbruksvarer, var av det mer kuriøse slaget for et lite barn. Nifsere og mer uhyggelig var det å høre om blendingsgardiner og mørke gater, flyalarmer, soldater med skarpladde geværer og evakuering til landsbygda langt vekke fra foreldrene. Man forsto at krig var noe fryktelig.
I dag vet vi at påstanden om at freden kom 8. mai 1945, er betydelig overdrevet. I tiårene etter den annen verdenskrig gikk verdens befolkning i stadig frykt for en ny voldelig konfrontasjon mellom øst og vest. Etter Berlinmurens fall i 1989 har vi fått nye trusselbilder. 11. september er blitt en like symbolmettet dato som 9. april, og i løpet av påsken 2010 har Russland igjen fått oppleve hvor hensynsløst terroren kan ramme.
Det har heldigvis ikke blitt noe nytt 9. april for Norge. Også forholdet til Russland, som i mange år var preget av den kalde krigen, er i dag godt og normalt. Likevel er slagordet fra 1945 høyst aktuelt den dag i dag. Rundt om på kloden er det stadig folk som opplever store og små utbrudd av vold. Fortsatt er krig og krigslignende situasjoner vanlig i en verden som er alt annet enn fredelig. Det bør få oss til å holde minnet om 9. april levende også i vårt land. Kampen for freden vinnes ikke en gang for alle. Det er en kontinuerlig prosess som innebærer dialog og tillitsbygging. I så måte er eksemplet fra 2. verdenskrig til å bli optimistisk av. I dag er Tyskland en demokratisk fredsnasjon og en av våre næreste venner.
Kommentarer