Ingen av de to ellers så ulike budsjettforslagene inneholder mye dramatikk. Rekordhøy bruk av oljepenger i statsbudsjettet er også med på å bidra til en liten realvekst i de ulike kommunebudsjettene. Derfor er det en annen nyhet fra denne uka som kanskje er vel så interessant. Utnevnelsen av den erfarne veteranen Sigbjørn Johnsen som ny finansminister blir av mange tolket som et forvarsel som strammere økonomisk politikk i årene som kommer.
Sigbjørn Johnsen har høstet mange lovord de siste dagene. Representanter for alle partiene på Stortinget ønsker ham velkommen tilbake som finansminister. De ulike partiene er også samstemte om noe annet. Det at statsminister Jens Stoltenberg har valgt nettopp Johnsen, er et signal om at de neste statsbudsjettene vil bli preget av stram økonomisk styring og knallharde prioriteringer. Dette vil også merkes i kommunesektoren.
Det er ikke vanskelig å forstå at det tenkes i disse banene. Den norske staten kan ikke fortsette å bruke mye mer oljepenger enn det den såkalte ”handlingsregelen” tillater. Det vil over tid føre til sterkt press i økonomien med økt rente, høyere kronekurs og tap av arbeidsplasser i den konkurranseutsatte delen av næringslivet. Dette er viktige hensyn å ta, men det finnes flere grunner til at Stortinget må prioritere nøye. Selve samfunnsutviklingen viser at vi vil få en voldsom økning i utgiftene de neste årene, samtidig som inntektene fra petroleumssektoren vil synke. Det er dette som av mange blir omtalt som ”haikjeften”. Gapet mellom inntekter og utgiftsbehov øker år for år.
”Eldrebølgen” har vært et mye brukt uttrykk i mange år. Likevel er det viktig å huske at den ennå ikke er kommet. Det er i løpet av de neste årene at antallet ”eldste eldre” virkelig vil begynne å stige dramatisk. Det er disse menneskene som må få et godt helsetilbud, og tanken bak samhandlingsreformen er at det er kommunene som skal gi dette. Ser vi enda lengre frem, vil endringene i befolkningsstrukturen bli ytterligere endret. Denne uken har vi fått nyheten om at mange forskere nå mener at halvparten av alle barn som fødes i 2009, vil oppleve å bli 100 år. Tenk hvilke utfordringer dette vil gi samfunnet!
Det er likevel lenge til år 2109. Mange behov skal dekkes før det. I tillegg til helsesektoren må vi fokusere på svært mange andre politikkområder der utfordringene er store. Barnevernet krever stadig større ressurser, og trygdeutbetalingene har eksplodert de siste årene. Vi vet at vi fortsatt er på etterskudd når det gjelder forskning og høyere utdanning. Samferdsel vil kreve store ressurser om vi skal lykkes med å legge til rette for ny næringsvirksomhet og lønnsomme arbeidsplasser landet rundt. Og over alle disse områdene ligger klimatrusselen som det aller viktigste å få gjort noe med.
Det er ingen grunn til å misunne vår nye erfarne finansminister den jobben han er satt til å gjøre. Vi bør imidlertid ønske ham lykke til. Samtidig kan det være fristende å sende ham to gode råd når jobben nå skal påbegynnes:
- Unngå å blåse opp innbyggernes forventninger. Dersom staten skal føre en stram økonomisk politikk, blir det feil å love en rekke nye tiltak som kommunene skal gjennomføre. Da blir ubalansen fortsatt stor i norsk offentlig økonomi, og haikjeften åpner seg enda et hakk.
- Still spørsmålet om ikke Norge er et fryktelig overadministrert land. Trenger vi virkelig 19 fylkeskommuner og 430 kommuner for å løse fellesoppgavene? Da landet vårt på 1960-tallet klarte å løfte frem en av historiens største reformer, innføringen av 9-årig skole for alle, førte det til en kraftig reduksjon i antallet kommuner. Kan det tenkes at samhandlingsreformen innenfor helseområdet må føre til det samme?
Kommentarer