I et demokratisk samfunn som vårt er det fort gjort å bli naiv i forhold til maktutøvelse. Ideelt sett skulle man tro at de folkevalgte som har sitt mandat fra folket, skulle være de mektigste. Politisk makt er jo i tillegg den mest gjennomsiktige. Når et formannskap eller et bystyre legger strategier for lokalsamfunnet, skjer det i full offentlighet, nå til og med også med direkte overføring via Internett. Andre maktstrukturer er langt mer lukkede, og uformell makt kan være vel så sterk som den formelle.
Tar vi vårt eget lokalsamfunn som eksempel, ser vi fort hvor mye som blir avgjort på helt andre arenaer enn de politiske. Styrebeslutninger i Hydro Aluminium eller Nortura kan få vidtrekkende konsekvenser for det lokale arbeidsmarkedet. Rutetilbudet innen luftfart og ferjetrafikk bestemmes helt andre plasser enn i Haugesund. Antallet konsesjoner for nærradio i vårt område avgjøres i Oslo, med eller uten politisk påvirkning. Lokale politiske prosesser blir med andre ord påvirket av aktører som er alt annet enn lokale, og listen over eksempler kunne gjøres mye lengre.
Makt utøves av og blant mennesker på alle nivåer i samfunnet. Det er egentlig ingenting galt med det så lenge man har et reflektert forhold til egen maktposisjon. Unnlater man å vurdere sin egen rolle, kan maktutøvelse lett gå over til å bli maktmisbruk.
Debatten omkring Bjarne Håkon Hanssens nye jobb og Karita Bekkemellems bok reiser viktige problemstillinger rundt maktforholdene i samfunnet vårt. At begge disse personene har ståsted i Arbeiderpartiet, gjør selvsagt debattene ekstra interessante, rett og slett fordi dette partiet er så stort og mektig i forhold til de andre politiske partiene. Spørsmålene er likevel høyst relevante i forhold til resten av det politiske systemet og samfunnet generelt.
Haugesunds Avis sitt forsøk på å kartlegge maktstrukturene i det lokale kulturlivet bærer også i seg kimen til noe som kunne bli en interessant debatt. Debatten kunne også med fordel utvides til å omfatte en annen viktig og mektig aktør i samfunnet, nemlig pressen selv. Her ser vi en sammenheng med diskusjonen rundt de to tidligere arbeiderpartistatsrådene. Pressen er på sitt beste når den setter fokus på maktstrukturene i samfunnet, men pressen utøver betydelig makt når den setter dagsorden og definerer virkeligheten for borgerne.
Skarpskodde politiske analytikere som Arne Strand, Harald Stanghelle og Lilla Sølhusvik gir oss viktig bakgrunnskunnskap når vi skal forholde oss til debattene som har oppstått rundt Bjarne Håkon Hanssen og Karita Bekkemellem. De hjelper oss til å forstå mer om maktstrukturene i det norske samfunnet, og det kan rett og slett være en fryd å høre dem debattere på ”Dagsnytt atten”. Deres analyser og vinklinger påvirker selvsagt også de holdningene vi får til de aktuelle spørsmålene, og det er en styrke for det norske samfunnet at medier som Aftenposten, Dagsavisen og NRK kan se virkeligheten fra litt ulike synsvinkler. Dette viser også at manglende mangfold i media kan gi oss utfordringer når det gjelder maktutfoldelse.
I et lokalsamfunn som vårt er det mange maktstrukturer. Vi finner dem i det politiske livet, i næringslivet, i organisasjonslivet og i media. Mange av strukturene er overlappende. Noen er lette å få øye på, mens andre er skjulte. Det kunne vært spennende om noen med tilstrekkelig kompetanse og analytiske evner kunne boret seg inn i følgende problemstilling: Hvem er det egentlig som styrer byen vår, og hvem definerer i størst grad virkeligheten for haugesunderne?
Kommentarer