Den internasjonale finanskrisen vil gå over, og nedgnagen i verdensøkonomien vil bli snudd til ny oppgang. Vi vet ennå ikke når det vil skje, og vi vet heller ikke hvordan. Vi kan imidlertid være helt sikre på at fremgangen vil gi seg andre utslag enn etter forrige krise. Verden er i endring, og i et lite land som Norge gjør vi klokt i å minne oss selv på hvor sårbare vi er. Statsminister Stoltenberg understreket alvoret da han talte til BI-studentene onsdag. Norge er ikke en usårlig oase i en ørken av problemer.
Vårt samspill med resten av verden er minst like tydelig innen miljøfeltet. Sist uke fikk vi også nyheten om at isen i Arktis er rekordtynn i år. Klimaendringene blir ekstra tydelige i våre egne nærområder, og Norge har ingen mulighet til å løse disse alene. Vi er et lite land som må samvirke med resten av menneskeheten for å sikre livsvilkårene for våre barn og barnebarn.
Både økonomien og økologien er altså global. Ingen kan gå og gjemme seg for virkningene. Da må vi også stille oss følgende spørsmål: Hvordan skal vi nordmenn bidra til en bærekraftig utvikling der vi både redder klimaet og sikrer velferden? Svaret er selvsagt forpliktende internasjonalt samarbeid.
I løpet av noen få år vil Norges posisjon som oljeprodusent bli kraftig redusert. Riktignok vil vi være en stor gassprodusent i mange år fremover, men oljeutvinningen vil avta. Som nasjon har vi likevel store muligheter når det gjelder å utvikle miljøvennlig energi. Fangst av CO2 er bare ett av temaene i så måte. Dersom vi tar de rette valgene, kan vi både bidra til å redde klimaet og å skape ny vekst og arbeidsplasser. Men Norge kan ikke utføre dette i et vakuum. Vi er en del av en større enhet.
Ser vi på de store utviklingstrekkene i verden i dag, må vi ta inn over oss at Vestens dominerende stilling er i ferd med å ta slutt. Store og ressurssterke nasjoner som India og Kina er i ferd med å gå forbi oss på en rekke felter. Vi gjør klokt i å ta dette på alvor. Europas plass i verden vil være dramatisk annerledes om 20 år i forhold til hva den er i dag. Lille Norge må finne sin plass i en ny verdensorden, og det kan vi ikke klare alene.
Vårt lille broderfolk i vest, islendingene, er blant dem som har blitt aller hardest rammet av finanskrisen. Island som nasjon er virkelig på felgen, og de er i ferd med å ta en grunnleggende debatt om sin plass i forhold til resten av Europa. Lederen for Sosialdemokratene på Island tar nå til orde for islandsk medlemskap i EU. En av grunnene er at den islandske krona er svært sårbar som en av verdens minste valutaer.
Også den norske krona blir spekulert mot. Også Norge har en liten valuta. Endringer i valutakurser og internasjonale konjunktursvingninger har direkte innvirkning på norske bedrifter, norske kommuner og norske familiers privatøkonomi. Vi er en del av verdensøkonomien selv om vi har reservert oss mot det viktigste samarbeidet i vår verdensdel, EU.
Meningsmålinger viser at nordmenn fortsatt er skeptiske til EU-medlemskap. Det som imidlertid er enda mer slående, er at det knapt foregår noen debatt om dette i Norge. Når økonomien går til himmels, slik den har gjort de siste årene, ser det ut til at vi tror at alt kan gå av seg selv. Nå ser vi at det ikke er riktig. Vi må faktisk bidra dersom vi vil utvikle både økonomien og økologien i verden og verdensdelen vår. Skal vi få innflytelse, må vi forplikte oss på et samarbeid.
Haugesund og Haugesundregionen er enda mer påvirket av verden rundt oss enn resten av landet, fordi næringslivet vårt er så internasjonalt. Våre kystområder er i tillegg ekstra sårbare for klimaendringene. Burde det ikke da være naturlig for oss å begynne å diskutere Norges forhold til EU på nytt i lys av endringene i verden? Personlig synes jeg vi har en plikt til det, for fremtiden kan ikke skapes ved isolasjon og egoisme, men gjennom samspill og forpliktende arbeid for fellesskapet.
